Vevsidene …

...er kortreiste, og i miljøvennlige farver. Vevmester er Ketil Svendsen, bundet til sidene med disse lenkene:

Min tue: #83 – Historien sett fra nr. 83

(Knut ble utfordret av Jarek.  Knut «utfordrer en kvinne fra Vetlehaugen, til å sette ord på sitt Torvetua; Øyunn i nr. 61.»)

 

Historien sett fra nr. 83

Av Knut Georg

Kontrakten ble signert den 17. juli 1997 — håndpengene var betalt alt 20. februar samme året, som sikret oss tomt 1 med hustype B1. Men alt sommeren før var vi helt sikre på at her skulle vi bo, etter en artikkel i Bergens Tidende, 15. september 1996, som redegjorde for prosjektet, og med påfølgende befaring — drømmehuset med torvtak var under planlegging. Første gang vi hørte om prosjektet var imidlertidig på et miljøcruise med NMF (’95 eller ’96), vi var tidlig motivert og orientert — men det tok tid før planen konkretiserte seg — og enda lenger til byggestart.

Kattuglen møtte jeg første gang en stjerneklar vinternatt, under byggeperioden, den satt fredfullt i en bjørk, ved det som nå er indre parkeringsplass, og kom med sitt karakteristiske rop, “huh huh” — den lot seg beundre på nært hold, og kom med flittige utbrudd — en sann fornøyelse, og et tegn på at vi hadde gjort et godt valg av bosted — “de innfødte” så ut til å kunne trives med oss “innflyttere”. På senvinteren og tidlig vår høres den kåte kurring og uling, aktiviteten øker med vårens komme, og om dagene holder blå- og kjøttmeis oppe aktivitetsnivået.

Barna kom fra en 4-roms leilighet på Danmarksplass, og til dette paradiset i august 1998, 8, 6 og 1 år gamle — jentene fant seg hurtig til rette — for minstemann var det ennå tid, mer primære behov sto høyere i kurs enn nytt selskap. For jentene bød det nye nabolaget på utallige lekeplasser, spennende oppdagelser, og mange nye venner. Engasjementet blant de nyinnflyttede var stort, og behovet for sosiale samlinger likeså — dugnader ble avsluttet med samvær, hvor barna hadde sin naturlige plass — det ble etter hvert også gatefester, og ikke minst; St. Hans-feiringer — hvor vestlandsværet ofte stilte med full tyngde — da var “bosshuset” godt å ha — festen fortsatte under tak. Rebusløp og leker for barna, etter hvert måtte vi sørge bedre for de innfødte; Fuglekassedagen ble innført, alle fikk spikre og delta — ikke minst våre meiser og kattugler har nytt godt av resultatet.

Et sikkert vårtegn hos oss er de vakre strofene fra svarttrosten, der den sitter i toppen av et tre, og tar igjen for å holde ut hele den lange vinteren — også den tillitsfulle rødstrupen deltar, og setter farge på våren, en annen “stayer” er gjerdesmetten, også den stemmer i og synger våren inn. Dessverre har de siste harde vintrene fart stygt med gjerdesmetten, som lever av insekter, men vi ser da enda noen hos oss, og la oss håpe at de vil glede oss med sitt selskap også i kommende år. Villmarkskledningen på husene, innbyr ellers til glimrende bolig for meisene, tidlig er de i aktivitet — håpet, hvert år, er at de holder seg unna soveromssiden — fuglelopper er noe vi etter hvert har lært oss å kjenne.

“Kom mai du skjønne milde” — hva er vel vakrere enn mai, med bjørken kledd i grønt, vaiende flagg og mildt vårvær — naturen rundt oss strutter, klar til å slippe løs sitt fyrverkeri. Nå har våre “yndefulle små” vokst, flere er alt konfirmert, og har fått lappen — andre følger etter, de er ikke lengre barn. De første årene ga oss mange gode tips og erfaringer med oppussing — og kunnskap ble flittig utvekslet mellom naboer — etter hvert opparbeidet vi oss også svært god kunnskap med det tekniske anlegget — med blandet fornøyelse.

Sommeren er først på vei når gjøken høres, og rett som det er, har vi Afrika-fareren vår her; den svarthvite fluesnapperen, der den ivrig og bestemt jager meisene fra “sin” kasse — lykkes gjør den ofte, men ikke alltid — men et flott skue er den. Det er også på disse tider at vi kan se kattuglen på nært hold, når den passer på sitt avkom, vanligvis 2 unger, oppfostret i våre kasser — matet med det rikholdige utvalget av mus, amfibier og småfugler, som området kan by på — et godt habitat for vår herværende rovfugl.

Og sommeren har et av sine høydepunkt, når man en sen kveld står ved kulpen, med fiskestang, og gjerne en kald en i buskene, selskap sørger mygg og flaggermus for, og musikken holder kattuglen. Biter fisken er det bra, men ikke nødvendig. Når det biter er det stort sett en og annen abbor, men en hel del gjedder har blitt fanget, etter en frisk kamp i kulpen, de trekker opp elven under store nedbørsmengder, svømmer i skyggen, og holder kontroll på abborbestanden — best smaker de rett fra grillen.

Fluestang ble først innkjøpt etter en snorkleopplevelse av de store, på en sandgrunne i kulpen sto en ørret, minst 800—900 g, det bar sporenstreks til sportsforretningen — lang historie kort — ørreten fikk være i fred, verre var det med strå, siv og busker; fluen var mer fast på land enn i vannet, og lengre enn 4—5 meter kom den aldri fra land — snobbesporten ble forbannet, og i de mørkeste stundene var håv et alternativ — men ørreten gjorde større nytte i elven; som befrukter og bevarer av sin art — i evig kamp mot gjedder og mennesker. (MIN ørret var selvsagt en hann!)

Høsten kler Torvetua godt, fra avstand har jeg sett at heigul er riktig (også på våren), selv om jeg påståelig hevdet at en mørkere farge var riktigere på våre hus — helst morgenrød. De siste dugnadene finner sted, kveldene blir kjøligere, og trekkfuglene forlater oss. Vi tviholder på de varme dagene, grill og terrasse skal brukes til det siste — noen av oss kan høste fra egen hage — er vi heldig blir det til en eplekake eller to — bærene tar fuglene seg av — og plommene er ennå fåtallige (men naboen har mye …). Vår danske venn lærte oss å høste av porsplanten, etter 3 uker på sprit, så måneder i mørket — var drammen klar for å nytes, sent på året — når vi behøvde et minne om sommeren som var forbi; først nyte duften, så sødmen og varmen, av svunnen tid.

Skriket fra gråhegren høres som regel først, før man ser den kommer seilende inn for landing, eller letter — den er en av våre overvintrere, ses ofte på jakt etter mat i kulpen, eller når den hviler ved Birkelandsvannet. I det samme vannet hvor vi hører varslet om at vinteren er på vei, først kalleropet, så dens tunge vingeslag, før man kan nytes dens grasiøse landing — sangsvanens årlige “hjemkomst” i starten på desember, er et av årets høydepunkt — helt fra Sibir, for å besøke oss. Også sangsvanen har måtte slite med de siste harde vintrene — fra faghold anbefales det å gi kål (grønne blader) og brød — det tar tid før de venner seg til mating — mange går i døden, før de tar til seg føde fra oss.

Vinter med snøhule, skøyter, ski og skraping av bilvinduer — aldri har jeg vel opplevd panser-is, som her ved elveoset. Trim blir det nok av, lett brøyteutstyr tar enkle løsninger, og gaten blir stadig kortere, da er det frem med skuffe og spade. En av gledene ved å måtte gå ut og måke snø, er å se at “det lyser i stille grender”; en stjerneklar, kald kveld, og lys i 40 hus, er et vakkert og beroligende syn — som gir krefter til å fortsette, og glede seg over at vi bor på en vidunderlig plass, her “under torven”.

Mange gode venner har vi fått, som ikke kvir seg for å yte når krevet, og her på “tunet” låner vi av hverandre, og hjelper til, ved store og små anledninger – et godt, trygt, og gjensidig fellesskap. Kanskje på tide å blåse støv av flere uformelle fora her på “tua” (sovende celler), jeg har funnet mine innen musikk, historie, sosialt lag, og engasjement for byggekunsten (nytelses-delen, i hvert fall …).
Kjenner du dine..?

Her finner du de foregående innlegg i føljetongen «Min torvetue»:

1 kommentar tilMin tue: #83 – Historien sett fra nr. 83

Legg igjen en kommentar

Du kan bruke disse HTML-elementene

<a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

  

  

  

*