I am glad I will not be young in a future without wilderness (A. Leopold)
  • Fredag 25. mai 2018 kl 00
    Klarvær. 14° kl. 00. Svak vind, 2 m/s fra øst-sørøst. Det er ikke ventet nedbør mellom kl. 00 og 06.
Været time for time (http://www NULL.yr NULL.no/sted/Norge/Hordaland/Bergen/Neshaugen/time_for_time_detaljert NULL.html)

Vevsidene …

...er kortreiste, og i miljøvennlige farver. Vevmester er Ketil Svendsen (http://zwentzen NULL.wordpress NULL.com), bundet til sidene med disse lenkene:

Min tue: #73 – Et liv i en fabel

(Jarek utfordrer Knut Georg i #83. Jarek ble utfordret av Adelheid)

Et liv i en fabel

Av Jarek Semik

Det er en sammensvergelse av små tilfeldigheter og diffuse hendelser som ofte lager denne røde tråden i livet som de gamle grekerne kalte fatum, de gamle romerne fortuna, mens det fortsatt heter skjebne på norsk. Jeg vil ikke overdrive, men omstendighetene rundt vårt innkjøp av huset på Torvetua er slørete, de drukner i vitnesbyrd uttalt i ny og ne rundt middagsbordet og preges av vår nokså slarkete omgang med fakta.

Det vi kan fastslå er at høsten 2005 var jeg og Bente på utkikk etter et sted å bo. Vi snakket om dette i mange uker, men nokså nyforelskede som vi var hadde vi ikke kommet så langt som til en eneste visning. Resten av historien er mer uklar. Hvordan dumpet linken fra DnB Nor Eiendom inn i mailboksen til Bente, er det ingen av oss som kan huske. Det hører også til den mytiske fortellingen at vi glemte visningens dato og tidspunkt. Da vi oppdaget det ti minutter før den var over (“søren heller, det er jo nå!”), holdt vi på å droppe hele greia etter den gylne regelen som sier at det første er aldri det beste, så like greit å hoppe over til det neste.

Men noe — fatum, skjebne, ananke eller ren nysgjerrighet — fikk oss til å reise oss fra sofaen og styrte nedover trappen til bilen. Slik stiftet vi bekjentskap med Torvetua. Til og med i den sparsomme gatebelysningen som skinte gjennom det tunge og fuktige novembermørket mens vi kjørte langs den brusende lille elven, skjønte vi at vi var i ferd med å trå inn i noe man nærmest kommer et eventyrland. Allerede før vi steg inn i huset på Neshaugen 73, kjente vi gode karmaer og varme vibrasjoner, ikke ulikt disse som oppleves av de få utvalgte som daglig omgås ekte engler og lysfontener. Interiøret badet i den forskriftsmessig store mengden stearinlys og svette av varmen fra den overopphetete peisen, men bak den litt overdrevne salgsstaffasjen så vi med en gang et hus vi ønsket å bo i. Kilden til vibrerende gode karmaer befant seg her i dette huset med torv på taket. En uke senere, etter en ekstravisning slo vi til og ble huseiere på Torvetua, denne herlige blandingen av Hobittland, Narnja, Pepperkakebyen og sist, men ikke minst, Kurt Oddekalvs økologiske dagdrøm.

Reaksjonen til Juliet, som da var 5 år  og besøkte Neshaugen for første gang noen dager senere, var upåklagelig og tydet på at vi alle tre befant oss midt opp i en virvel av lykke. “Ååh, jeg elsker dette huset!” — ropte hun høyt i bilen rett etter besøket, mens vi voksne pustet lettet ut.  Juliet som deler sitt unge liv mellom en trivelig leilighet i urbane omgivelser på Minde og pepperkakehuset her i skogen, ble også en del av alvebarngjengen som klatrer på trærne på Blåbærtoppen, bader i det kalde vannet i badekulpen i elven og bygger trehytter.

Når man velger å bli en borger i et eventyrland som Torvetua, må man lære alvespråket. Allerede under visningen fikk vi høre fra huseieren de mystiske ordene ”grå vann”, ”sort vann”. Etter 5 år her bytter jeg dem fortsatt om hverandre. ”Septiktank” og ”VA-etaten” er andre uttrykk som hører med dette alvespråket. Den gode prins ”Vitek” dukket opp rett utenfor det nykjøpte huset vårt allerede noen dager etter at vi hadde flyttet inn.

Jeg har inntrykk av at på Torvetua, som er plassert i “det evige nuet”, i “det rette øyeblikk” som de gamle grekerne betegnet som kairos (i motsetning til kronos som symboliserte det målbare, mekaniske, lineare tidsforløpet), har årsaker til viktige hendelser en artig evne til å gjemme seg under glemselens tette slør. Her på Neshaugen 73, for eksempel, benekter en og hver av oss å være opphavsmann til idéen om at vi skulle ha en hund. Men allikevel en dag for 2,5 år siden, krøp den sorte, søte puddelen, Krølle, inn i livene våre og ble en viktig medlem av familien, en sprek jogge- og fjellturkamerat, en gledespreder og en vakthund som passer godt på at familieflokken holder sammen.

Jeg har alltid trodd at et eventyrsted som Torvetua skulle være et trekkplaster for alternative individer, men den er nokså tett befolket av jordnære samfunnsborgere velutrustet med tekniske fagkunnskaper.
Takket være dem og deres innsats vil Torvetua-eventyret fortsette. Selv om det, etter den “uromantiske” tilkoblingen til offentlig vann- og avløpsnett, ikke helt vil ligne på det ultraøkologiske sandslottet som man en gang dagdrømte om.

Her finner du de foregående innlegg i føljetongen “Min torvetue”:

Bookmark and Share

4 comments to Min tue: #73 – Et liv i en fabel

Leave a Reply

  

  

  


*

You can use these HTML tags

<a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>