Vevsidene …

...er kortreiste, og i miljøvennlige farver. Vevmester er Ketil Svendsen, bundet til sidene med disse lenkene:

Min tue: eks-#33 – 13 km fra byen og 10 cm fra skogen

(Tidligere beboer Gisle tok utfordringen på strak arm da #77 (utfordret av #57) meldte gyldig fravær og utsettelse)

[lenke] Gisles film fra byggeperioden:

13 kilometer fra byen og 10 centimeter fra skogen

av Gisle A. Østraat
(flere videoer her)

Min familie og jeg bor ikke lenger på Torvetua. Det har vi ikke gjort siden vi flyttet en kald novemberdag i 2005. Valget var vårt eget, men det var likevel ikke med lett hjerte vi forlot det solide og gressbelagte huset med adresse Neshaugen 33. Fra desember 1998 og til denne dagen i 2005 hadde Torvetua og huset på haugen vært en konstant kilde til glede, og nesten ingen bekymringer. Men la meg ta det fra begynnelsen.

Sommeren 1998 var vi blitt en familie på fire som bodde i en leilighet i fjerde etasje i en av de mindre sjarmerende blokkene på Nordnes. Ikke for det, det var hyggelig å bo i blokk, men vi drømte stadig oftere om å slippe å ta heis, og å forsere fire dører bare for å stikke nesen ut i biltrafikk, og annen trafikk som foregikk ved Nykirken.

Vi ønsket fremdeles å bo på Nordnes, men unge og naive som vi var syntes vi 1 million kroner for et gammelt bergenshus var uhørt mye penger. Tenk hva vi kan få for samme summen litt utenfor de gule bussene? For de yngre leserene: spør mor og far om hva det betyr. Her hjelper neppe Google.

I vår to-dørs racing-green Ford Fiesta 1.1 var vi på ulike visninger i Nesttun-området. De fleste stedene ble raskt forkastet, og vi stod til slutt igjen med to valg: 1. Rekkehus på Bønes 2. Enebolig på Torvetua. Valget burde vært enkelt, og det var det. Selv om Torvetua ble en del dyrere enn hva banken hadde anbefalt, gikk vi for dette. Tanken om miljøvennlige løsninger appelerte sterkt til oss, og vi syntes det var spennende å være med på nybrotsarbeid. Når folk spurte hvor vi hadde flyttet, svarte vi kjekt: 13 kilometer fra byen, og 10 centimeter fra skogen.

På nyåret 1999 var kun grunnmuren bygget på huset vårt, og vi var nesten på daglige besøk for å se om arbeidet var kommet i gang med å reise selve huset. Når våren nærmet seg, hadde noen allerede begynt flytte inn i nabohusene. Kjersti og Niels var de første vi ble kjent med. De ble våre gode venner under hele vårt liv på Torvetua, tross i at min datter som nettopp hadde sluttet med bleier, tisset på den nylagte paketten allerede første gang vi var på besøk. Kjersti og Niels har siden vært kjære venner selv om det nå er over 5 år siden vi flyttet.

I juli 1999 flyttet vi inn. Sommerdagene var varme, og vi frydet oss over å kunne spasere rett ut i naturen. Det var nesten som å bli født på ny, og vi følte oss uhyre priviligerte. Strandgaten 193 var et avsluttet kapittel, og vi var nå en småbarnsfamilie i alternativ suburbia. Jeg tror nok denne sommeren, hvor alt var uferdig og litt på halv-åtte, som min mor ville ha uttrykt det, var den beste i vår familie. Aldri har vi vel vært så lykkelig.

Å skulle fortelle om alle de gode stundene vi har hatt på Torvetua vil kreve for mye tålmodighet fra dere som leser dette. Men her er noen stikkord: fisking, bading, ekorn på terassen (de første årene) sommerfester, aking, 3,5 meter høyt juletre i stuen, endeløs hyttesnekring fra min sønn, kaffestunder utenfor boden, bygging av kassebiler, gatefest for store og små når barna våre fylte år, turer rundt Myrdalsvannet, Totland, alle de gode naboene. Dette er selve oppskriften på det gode liv. Hvorfor flytte fra dette?
Sannheten er brutal: Torvetua var ikke Nordnes. Savnet etter bylivet ble for stort. Jeg savnet tørr asfalt og brostein. Jeg savnet gangavstand. Noen vil kanskje hevde at det er paradoksalt at en motorglad mann som meg følte seg fremmedgjort ved å måtte bruke bil hver gang jeg skulle noe. Sistnevnte var likevel en stor grunn til at vi valgte å flytte. Vi ønsket ikke lenger å være bundet til bil. En annen viktig årsak var at vi ikke følte at vi fikk den hjelpen vi behøvde av skolen i nabolaget.

Men savnet av Torvetua er fremdeles til stede. Jeg savner naboene, og jeg savner den friske luften. Jeg savner fuglene og bruset fra elven. Jeg savner nattlige fisketurer med flaksende flaggermus. Jeg savner den grønne veggen av skog. Hadde jeg vært kvalmende rik hadde Neshaugen 33 vært hytten vår i dag, pleier jeg å si. Og jeg mener det. Vi er heldig som har venner på Torvetua, og vi er heldige som blir invitert på sommerfester og andre aktiviteter selv om det er mange år siden vi flyttet. Torvetua vil alltid være en del av oss, selv om det er Nordnes jeg har tatovert på min høyre overarm.

Her finner du de foregående innlegg i føljetongen «Min torvetue»:

Legg igjen en kommentar

Du kan bruke disse HTML-elementene

<a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

  

  

  

*