Vevsidene …

...er kortreiste, og i miljøvennlige farver. Vevmester er Ketil Svendsen, bundet til sidene med disse lenkene:

Min tue: #81 – 12 år og litt fattigere

(«Jeg utfordrer Terje Kleppe i #57». Geir ble utfordret av Kjetil Helle)

Mitt Torvetua; 12 år og litt fattigere

Av Geir Haveraaen

Vi var vel den 3. familien som flyttet inn på Torvetua den gangen for så små barn siden. Området hadde sine helt spesielle kvaliteter der det lå, og ligger, på denne halvøyen ute i Birkelandsvannet. Vi som mange andre hadde funnet vårt hjem, og vårt område. Huset var praktisk, miljøvennlig, og området spesielt.

Sigurd og Ole for noen år tilbake. Like fornøyd begge to!

På Neshaugen, som området heter i de kommunale registre, er det mange kvaliteter. Blant disse finnes det en del unike skatter som har kastet et gyllent slør over barnas oppvekst, og mine egne opplevelser. Den mest i øyenfallende blant disse er elven som tar sin tur innom oss før den renner videre ut i Birkelandsvannet som en del av Nesttunvassdraget. Denne elven har gitt opphav til mye fiskelykke av både abbor, gjedde og ørret, men først og fremst er den vår badekulp. Her er det mange som har lært å ta sine første svømmetak, og vi er mange som har sett stolte øyeblikk idet barnet for første gang har svømt frem og tilbake over kulpen. Selv har jeg hatt mange svalende stunder i det stille rennende vannet. De senere år har jeg brukt svømmebriller, og oppdaget at under den uskyldige overflaten, og min egen stadig større buk, finnes glatte kalde skapninger som gjerne — på sitt vis — drømmer om å trekke oss under og inn i blant sivet.

Det er ikke bare i elven det fiskes. Jeg har selv gravd kilovis med mark og agnet utallige kroker for barna i området. Det er et herlig syn å se dem stå på rekke og rad nedenfor huset å fiske abbor i vannet. Jeg konstaterer imidlertid at gleden over å fiske er større enn gleden over å spise det som bringes i hus. Hos oss havnet fisken derfor etterhvert rett i frysen før den ble grillet i forbrenningsanlegget til BiR, og således kom til nytte i fjernevarmeanlegget som er etablert i byen. De to største abborene jeg har registrert (noensinne) ble fisket av Ole og Sigurd, på henholdsvis halvkiloen, og kiloen. Når en vet at disse stripete «tusenbrødrene» knapt blir over to kilo så er dette i sannhet store fisk! — noe gleden og stoltheten også viste.

Vår skandinaviske bror.

I løpet av våre 12 år har skøyteisen lagt seg over vannet 3—4 ganger. Ett minutt fra huset har jeg sett barn spille hockey i både dagslys og måneskinn. Jeg treffer naboer, og jeg har hatt gleden av å se vår godlynte, skandinaviske bror på Torvetua stå stille på skøyter. Det er kvalitet!

 

Det er ikke bare i bomiljøet vi finner gode grunner til å trives. Veien er kort til Myrdalsvannet og med vegutbedringene som nå kommer, kan vi gå inn dit med familien uten hjertet i halsen og med et fast grep om barnas hender. Veien er bare litt lengre til Totland og Livarden, og løypenettet til Frotvedt. Gullfjellet ligger og lokker bare en kvarters tid unna godstolen. Litt lengre er det til Lagunen, men ikke langt nok.

Torvetua ble bygget ut etter «kakespadeprinsippet». En stakk kakespaden inn i terrenget, fjernet jord, trær og fjell, og satte opp et hus. Dette gjorde at mye av området mellom husene ble beholdt, slik som knauser, trær og busker. Det finnes ikke mange boligfelt hvor en har bygget ut så skånsomt mot terrenget. Om en er i tvil om verdien av dette kan en ta søndagsturen bort til omkringliggende boligområder. I mange år ga dette oss de flotteste lekeområder. Vi bodde i «100 meter-skogen» til Ole Brumm, og alle hans eventyr. Jeg har ikke tall på alle picnikene som har vært i buskene under de store trærne. Barna mine lærte å klatre her. Teknikken var enkel: Først måtte du stå på busken/ene og deretter gripe etter den nederste grenen på treet. En dag var disse lekemulighetene fjernet, og jeg har aldri sett barn leke der igjen, verken på picnic eller å klatre. Rett nok prøvde noen å lage et «plaster på såret» ved å sette opp et lite hus der buskene hadde vært, men det ble raskt revet og materialene brukt et annet sted utenfor oss voksnes synsrand.

Mitt Torvetua var litt rustikt, litt alternativt, litt småbarskt, et lite boligfelt i randsonen av villmarken. Det var torv på taket, villmarkspanel, knauser, trær, elv, vann, blåbær og hvitveis. Siden har vi frisert det hele. Litt om litt. Ikke det at jeg mener at alt hår skal gro langt og være ustelt, men det er forskjell på klipp og frisyre — det forteller bankkortet hver gang fruen og jeg har vært til frisøren. Torvetua er i ferd med å bli pent og lyden av gressklippere har lenge vært  høy — vi  er i ferd med å få vår frisyre, og selv om vi fremdeles har mange skatter mener jeg at Torvetua er blitt litt fattigere — litt mer A4.

Her finner du de foregående innlegg i føljetongen «Min torvetue»:

1 kommentar tilMin tue: #81 – 12 år og litt fattigere

Legg igjen en kommentar

Du kan bruke disse HTML-elementene

<a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

  

  

  

*